under opbygning

Gardnoskrateret er omtrent fem km i diameter, og ble skapt av en meteoritt med en diameter som antas å ha vært 250–300 meter for 546 millioner år siden. En antar at krateret hadde en dybde på ca. sju hundre meter, til tross for meteorittens relativt beskjedne størrelse. Asteroiden traff jorden med en hastighet på 20-30 km/sekund. I eksplosjonen som fulgte, ble det utløst energi tilsvarende flere tusen atombomber.

Berggrunnen som asteroiden traff bestod hovedsakelig av gneis, ganger med amfibolitt, og kvartsitt mot østsiden av krateret. I et tilnærmet sirkelformet område finner vi i dag en bergart bestående av hvite fragmenter av granittisk gneis i en mørk bergart bestående av finknust stein og litt karbon. Breksjen i Gardnoskrateret inneholder 0,2-1,0 vektprosent karbon som kan forekomme som grafittisk karbon og mikrodiamanter med størrelser fra 0,5 til 1 μm.

Gardnoskrateret er av stor geologisk verdi og velkjent internasjonalt. Kraterkanten er for lengst erodert bort, men de spesielle bergartene røper at en meteoritt smalt i bakken og sprengte berggrunnen i filler mot slutten av prekambrium. Elven som renner igjennom krateret har fjernet en del av løsmassene slik at en kan se berggrunnen langs elvefaret. Her kan man se den såkalte «gardnosbreksjen», som ble dannet under under det høye trykket og de høye temperaturersom oppsto da meteoritten slo ned.

Over breksjen ligger en bergart kalt suevitt. Det er en spesiell bergart som kun finnes i tilknytning til nedslagskratere. Bergarten er dannet av materiale som ble slynget opp i luften og deretter godt blandet før det falt ned og la seg som et lag i bunnen av krateret. Suevitt er en breksjebergart som er sammenkittet av flere typer oppknuste bergarter fra flere steder i krateret, i tillegg til en del smeltet materiale.

Da nedslaget skjedde, lå området trolig under et grunt hav i nærheten av ekvator. Etter at asteroiden hadde sprengt ut krateret og fordampet, begynte vann å renne tilbake i krateret. Vannet fraktet med seg stein og grus helt til krateret hadde blitt fylt opp til randen. Finkornet sand og leire ble deretter avsatt over det grovkornige materialet. Senere har de mange istidene gravd krateret frem i dagen, slik at restene etter krateret nå igjen er på overflaten, etter flere hundre millioner år.